Ærligheten sjæl!

På oppfordring av UngHjelp, lest i Dagbladet (lenke) i dag, skal jeg nå fortelle sannheten om i dag. Jeg skal brette ut alt, både positivt og negativt, så alle kan se hvordan jeg egentlig har det, og ikke det typiske rosenrøde livet jeg så ofte skriver om på facebook, og her for den saks skyld. Jeg inrømmer at jeg også er en av alt for mange nordmenn som stadig vekk skryter på meg for å få andre til å tro at jeg har et fantastisk flott, spennende og aktivt liv som jeg egentlig bare kunne drømme om at var hverdagen min. Beklager det. So, here it goes:

 

Jeg våkna med et brak flere timer for tidlig i dag, da senga mi falt sammen. Det kom i grunn ikke som noen overraskelse, da jeg har overfylt plassen under senga med kofferter, krokodiller en million stygge vesker og et par hybelkaniner. Men det resulterte jo i at jeg måtte stå opp, kaste bort dyner og puter, dra den helvetes tunge madrassen ut av senga og ned på gulvet der det ikke var plass, for å sette på plass midtstolpen og alle de forbanna plankene. Det tok sikkert TRE minutter. Tre minutter midt på natta er som en time på dagen. Sovna heldigvis ganske fort igjen, men har ingen bildebevis, så om jeg finner på en kjip historie for å virke ærlig, kan være en mulighet. 

Litt senere våkna jeg av at kollektivskompisen min hadde invitert en venn på frokost. Siden jeg hadde fri i dag, og hu ikke hadde det, var jo det her en god stund før jeg hadde tenkt å stå opp. Men jeg oppfordra faktisk til at de skulle bråke litt, fordi jeg syns det er deilig å slumre masse før jeg står opp når jeg har fri. Det skrev jeg jo på den fine lappen jeg la på bordet ved siden av tallerknene og det andre jeg dekket på i etter at hu hadde lagt seg, som en hyggelig overraskelse.

Og da jeg stod opp sjæl, så det sånn her ut i stua:



Okei det så ikke helt sånn ut, jeg tente faktisk telysene og lampa selv. Resten var sånn. 

Så åt jeg knekkis, sylte, brie og hjemmelaga marmelade til frokost mens jeg leste ubrukelige nyheter på Dagbladet. (Jeg trykker nesten bare på de mest uinteressante, som verken er om kjendiser, krig eller sport). Jeg kom på at jeg sku møte ei veninne, men hu ditcha meg, for hu var blitt syk. Så da var halve dagens planer gått i dass, og siden jeg mest sannsynlig ikker gidder å gå på jakt etter syltetøyglass alene, blir antageligvis kveldens planer også vraket. 

Nå vasker jeg klær og er sulten på lunsj. Jeg tror forresten sylta er gammel for den stinker skikkelig, men smaker litt godt fortsatt, så jeg fortsetter å spise den til jeg blir dårlig i magen.  

Ofte når jeg har fri fra jobb, pleier jeg å kjede meg og ikke utrette en dritt. Jeg har på følelsen av at det samme kommer til å skje i dag (bortsett fra at vask nr 2 snart er ferdig), forskjellen er at i dag kjeder jeg meg ikke. Jeg syns det er superdeilig i dag. Men jeg blir bare flauere og flauere over hvor syyyykt kjedelig det er å være helt ærlig om hvordan dagen er. Tenk om det her hadde vært en facebookstatus. Da hadde sikkert halvparten unfrienda meg bare av kjedsomhetens død. Beklager det.

 

Innimellom alle disse dagligdagse tingene, har jeg vært på sukker. Du vet, datingsiden. Det er så kjedeliiiig. Men etter "oppfordring" (masing til tusen) fra diverse venner om at jeg må begynne med internettdating for å finne meg en mann, har jeg gitt etter og laga meg en profil. Der har jeg fått spennende meldinger som "Hei! :-)" og "Jeg skal nå sende deg en småsjokkerende mld. Kan du tenkte deg å dra opp skolepike-skjørtet ditt, trekke av deg trua, og vise meg hvordan du ser ut der? På en skala fra 0- 10, hvor mye ble du satt ut?" Ut i fra disse to meldingene, er det lett å forstå at det er uendelig med valgmuligheter på internettdating og jeg er skikkelig glad for at jeg begynte med det. Not. Men har en følelse av at flere i familien blir glade når de ser at jeg gjør en innsats, da jeg har fått intrykket at flere av partene er bekymret for at jeg skal bli evig singel. Du vet, i en alder av 28 år nå i 2013 er det nesten så sent at jeg bare burde gi opp hele driten. Jeg kommer til å bli en, hva heter det, peppermø? Dette er deres ord, folkens, tolket av meg. Heller peppermø enn gift med en idiot, spør du meg.  Ærlighet ass. Det er dagens ord, det.

Men nå har jeg lyst til å ljuge litt. Neida, ljuger aldri. Seriøst, jeg klarer ikke å ljuge. Joda, hvis noen spør om jeg trives eller liker noe som jeg ikke liker, så ljuger jeg og sier jeg har det strålende og at de er flinke. Jeg er litt dum sånn sett.  Men jeg føler det er på tide med litt bilder. Jeg hater lange tekster uten mange bilder.

Dette er julegrana til meg og Mathilda, som jeg bor med. Vi har to sånne der fine rutete dingser som vi putter litt snop eller andre ting i litt når det passer oss. Sykt koselig, spør du meg. I går fikk jeg nemlig en lussekatt.

Dette er månedens outfit på jobb. Lua er varm, klør i panna og gjør at jeg ikke hører en dritt hvis jeg trekker den over øra, så i det siste har jeg hatt den som er jalla hipsternisselue på toppen av hodet. Sykt fint, sikkert.

Så kom nesten 2. søndag i advent og svensken brant ned alle fire lysene og adventstia ble ødlagt. Takk for deeeet. Neida, det går fint, det er jo bare en tradisjon jeg har fult alle årene av mitt liv. Tror jeg. Mulig jeg svikta fra jeg var 18 til 26. Der har jeg ingen minner om hverken det ene eller andre.

Heldigvis fikk jeg plaster på såret i form av en søt liten julestjerne. Min aller første julestjerne i hele mitt liv som jeg kan ha i vinduet!! :D

Hei, så bar det på jobb igjen. Dette er et ironisk smil. Lurer på om det var den dagen jeg våkna opp med et alienøye, faktisk. Seriøst, jeg angrer på at jeg ikke tok bildet på morran, men venta helt til pausen, for da var det jo tydeligvis forsvunnet igjen. Så helt pussig ut.

Christmas overload. Heh. Julebikkja og julekulene.

Snek meg unna nisselua et par ganger, men den var sykt fin å ha de dagene jeg frøs, skal sies.  Mulig noen har lagt merke til at jeg kjører samme genser på alle bildene. Det er fordi det er verdens kuleste julegenser som jeg har brukt ca hver dag i hele desember. Det står nemlig "Merry christmas, ya filthy animal!" I dag har jeg vaska den så jeg kan ta den med hjem til jul. 



Faen, jeg glemte å ljuge.

Den sminkede usannheten.

I høst har jeg nesten ikke vært meg sjæl. Begynner å lure på om jeg ikke lenger vet hvem jeg er. Høsten starta med at jeg ble påtvunget å være rocker for en kveld, sammen med blant annet Hitler. Jeg var sykt redd for hva Hitler skulle finne på, med tanke på at jeg verken er blond eller blåøyd, derfor var jeg enig i alt han sa og vi endte opp som bestevenner, noe som selvfølgelig ikke er ønskelig i det hele tatt og som da igjen resulterte i at jeg måtte kjøre forkledning resten av hele føkkings høsten. Håper han har glemt meg nå. Kanke være venn med en sånn idiot resten av livet heller.

 



En dag lagde jeg et ballong-tusenben. Tenkte jeg sku få plass inni, men hele skiten sprakk da jeg prøvde.

Så da måtte jeg finne på andre og kanskje litt enklere forkledninger. Katt for eksempel. Hitler ville aldri kjent meg igjen.

Spesielt ikke med tanke på katte-antrekket. Kattekvinnen smyger...

Også har jeg forstått det sånn at Hitler ikke bryr seg noe særlig om barn, han enserde faktisk ikke, så si hei til vesle Ragnhild på 4 år som vant "sett halen på grisen"-konkurransen.



Fikk et trusselbrev fra han dog, der det stod at hvis jeg tysta ble det månelyst. Sendte tilbake dette bildet. Min munn er lukket med 7 sting.

Ble etterhvert sykt sulten, så rev opp stingene. Det gjorde litt vondt, men var naturlig nok bedre enn sultenød. Jeg hater å være sulten.

Så da åt jeg en hest, jeg. Neida, en av Hitlers idioter kom og banka meg. Hehe, særlig. Jeg banka han, men han fikk inn et slag mot kjeften og en i øyet, så ble litt søl.

Innså at jeg måtte kjøre på med forkledning igjen, så førstevalget ble døden, men kan kanskje vært lurt å bli gammel først. Sendte brev til Hitler og sa at legene nettopp har oppdaget at jeg har fått den svært så sjeldne sykdommen der man blir gammel i en fei. Han trodde meg. Var bare en liten hake..



Gamle folk pleier å dø. Så da måtte jeg dø også, da. Ble som vanlig sulten, men måtte spise i smug, med tanke på at døde folk ikke spiser. 

Etter at jeg døde, stod jeg opp igjen som en type dukke eller noe. Det holdt meg borte fra Hitler i en uke. 

Det her funka ikke. Han kjente igjen de store øya mine, dessverre.

Og det resulterte i at jeg måtte sy igjen munnen på nytt. Flere sting den gangen her. Faen så jævla kjipt det der med å sy igjen munnen. Anbefaler ingen å gjøre det samme.



Ble til slutt desperat og rev av huden på hele jævla kjeven. Ingen skal noen gang få sy igjen kjeften min, det er sikkert og visst.


Så ble det halloween og jeg kunne endelig være meg sjæl. Hitler ville aldri kunne finne meg i en mengde av pussige skruer. 



Ije var seg sjøl lik. hehehe



Den søte prinsessa holdt på å falle ut av vinduet, stakker. 

Søt.. 






Hele den slitsomme høsten med all flukt fra han der idioten slutta heldigvis ganske okei, nemlig med en middag med Cruella De Ville og krokodillen. Det var innafor. Dessuten går det rykter om at Hitler er fengsla, så nå kan jeg endelig slappe av.


 

Over og ut!

Hadet sommer!



Takk for i år, sommer! Du var sykt fin.

Krøplingens tid hadde kun vært over i tre dager, før jeg bega meg ut på nye eventyr. Nye og nye, fru blom. Jeg tok min tolvte tur til Roskilde Festivalen for litt deilig frihet, kos og sprell. Det var fint, det. Mintu, White Russian, Roskilde-hvitvin og jägerbomb er antagelig det som oppsummerer uka best.






Etter en uke med fanteri bar det rett til fjells, Folldal og rolig familiekos. Trodde jeg.

Toget stoppa 3mil unna Folldal og om man ikke ringer bussen dagen før, går det ingen buss fra togstasjonen, fikk jeg erfare. Heldigvis fikk jeg haike med denne hunden og to danske pensjonister som synes det var veldig morsomt at jeg hadde blitt forkjøla av den varme vinen på Roskilde.


På vei opp til hytta hadde frøken Støen geografileksjon og jeg og Emil hadde konkurranse i å kunne flest blomster i veikanten. Emil (4) vant.

Vi gikk på tur til en pitteliten hytte, grilla pølser og ostesmørbrød, lekte gjemsel og hadde konsert. Det skal sies at kroppen min hadde mest lyst til å være på hytterehab, så jeg lå stort sett i lyngen og så på de andre leke og spille, mens jeg åt pølser.

Plutselig hadde broren min bursdag og jeg måtte forlate hytteidyllen til fordel for takterasse, sol og øl(-briller).

Da jeg kom hjem, pynta jeg sommertreet mitt med fine lys, før det skulle brake løs med festival igjen.

Vinjerock starta med et brak.! Braket kom fra da partyteltet knakk flere steder opptil flere ganger. Det blåste litt. Men heldigvis roa vinden seg ned. Eller vent, nei det gjorde den ikke. 

Men sola kom fram og krøplingleggens spor nærma seg slutten.

!

Buuuursdag! Jeg feira meg selv ved å atter en gang lage min favoritt Pavlovakake, uten miksmaster. Marengsbunn ble laga ved å riste ingrediensene i en pose i ca 40 min for deretter å "vispe" med en skje og gaffel i 20 min. Kremen tok heldigvis ganske kort tid å riste klar. Greit å trene litt før en skal spise kake, da. Ps, At jeg ser naken ut er bare en illusjon, der er klær på kroppen.

I et forsøk på å holde kroppen ung og sprek, testa jeg ut 90minutters yoga i 40varmegrader. Det var deilig og jeg følte meg allerede etter 1. gangen yngre og sprekere.

Min aller aller aller minste guttevenn kom på besøk i hele fem dager, så da lærte jeg han å gå på slakkline for det er jeg så jævlig god på. Men jeg lærte han ikke å sitte på lina, for det klarer jeg ikke.


Øyaøyaøya! Jeg fikk se sommerens nye favorittband to ganger i løpet av øya: Death By Unga Bunga! Hurra!

Det besteste av alt var at jeg fikk det som stod øverst på ønskelista mi, (egentlig det enest epå ønskelista, når jeg tenker meg om, for jeg lagde ingen ønskeliste i år, men så leste jeg i forrige innlegg at jeg ønska meg en sånn herre bil) nemlig folkevogna. Også trenger den ikke sjåfør engang. Flaks for meg! :D

Sommern ble avslutta med at jeg klarte å dele et eple i to med bare henda. Sykt stolt.

Også fikk jeg meg ny jobb på Steen og Strøm, noe som krevde at jeg måtte gå på rød løper. Ittno problem, sa je og smilte som bæst je kunne.

 

 

Sees til neste år sommer. Håper du blir like fin da.

The end of krøpling

Den lilla fine med blomster på fikk nesten hull på hælen og jeg hadde lyst på å starte dagen med blanke lærret, så jeg dro på shopping og fikk meg ny gips. Hvit er sommerfarge, vett, så jeg måtte ha hvit siden det er sommer og jeg er opptatt av mote.

 

Neida. Jeg ville ha blå med hvite prikker på, men det hadde de ikke. så jeg designa den selv. Har nå utnevnt meg selv som gipsdesigner og tar gjerne imot oppdrag. Gipsen matcher forøvrig dynetrekket, mobildekselet, pompomen og skjeia mi. 



Plutselig en dag var det ring rundt sola. Jeg trodde det betydde at det sku bli dritbra vær dagen etter. Dagen etter var det ca flom i gatene, så jeg tok antagelig litt feil. 



Når man er krøpling har man mye tid til overs. Når man har tid til overs, tenker man gjerne i overkant mye. Jeg kom til å tenke på at jeg snart har bursdag og ønsker meg denne bilen. Noen påpekte at jeg ikke har lappen, så jeg vil derfor tilføye at jeg også ønsker meg sjåfør til denne bilen om jeg skulle få den. Hvis jeg ikke får bilen, så trenger jeg ikke sjåføren, naturlig nok.



Det har vært mye sol de siste 6 ukene, og dette har vært utsikten min store deler av tiden da jeg ikke har hatt stort annet å gjøre enn å ligge.

Dessverre kan denne utsikten resultere i diverse uventa saker og ting man gjerne oppdager når krøplingens tid er omme. Som for eksempel dette.


 

Krøplingens tid er over, krykkene ble kastet deilige 3 uker før tia og jeg er lykkelig (og støl i anekelen). 

Over og ut.

Blikkfang, sa du?

Jeg glemte å vise resultate av den heidundranes kjolen jeg gjorde ferdig som krøpling. Det var dårlig gjort av meg. Men nå skal jeg vise den altså. Jeg kan vise sånn halvveis før og etter bilde. Altså hvordan den var før jeg begynte å klippe i den og etter jeg hadde klipt til tider litt for mye for så å klippe passe og sy den sammen til et helt produkt som kan brukes.

Dette er gardinen min. Jeg hadde egentlig to, men det viste seg at jeg bare trengte en, selv om den er litt kort. Så da kom jeg på dem glimrende idéen å sy kjole av den andre gardinen, sånn at jeg kan matche når jeg danser i senga med kjolen på. Jeg imponerte meg selv nesten da jeg kom på den lure idéen. Imponerte mest mamma, egentlig. Med idéen altså, for resultate har imponert mange. Antageligvis en hel by.

 

Her er puppene mine. Jeg liker veldig godt å fremheve de, derfor satte jeg på et bånd med mønster på akkurat forran de, sånn at alle som ser meg garantert kommer til å ta en ekstra kikk på puppene mine. Folk kaller meg ikke Puppnil for ingenting, heller.

Jeg er like glad i å få oppmerksomhet for rumpa, så der plasserte jeg en flamingo. En flamingo midt på rumpa MÅ jo gi den rette oppmerksomheten, tenkte jeg.

Det var da jeg kom på at min beste kroppsdel er mitt venstre lår, for det har jeg trent så bra i det siste. Jeg trener faktisk mitt venstre lår konstant. Hele tiden, hinker, hopper, tar knebøy og gud vet hva, alt med mitt venstre lår. Og får at folk skal legge ekstra godt merke til det, er det viktig med blikkfang. Og hva er vel ikke bedre enn en flamingo på mitt venstre lår? Ingenting, sier jeg. Ingenting er bedre blikkfang enn en flamingo.




Dette er altså blikkfangets kjole, laget av meg. Jeg ass, fy faen!


En krøplings hverdag

Det hadde seg sånn at slakklinesesongen ENDELIG begynte i forrige uke. Sola stod høyt, gradene var mange og dagen var lang. Jeg dro med slakklinen til min faste plass i parken, satt den opp og varmet opp balansekunstene mine. Etter litt frem og tilbake (bokstavelig talt) kom jeg på trikset jeg hadde lyst til å lære meg i fjor, det trikset jeg forstua foten på da jeg prøvde. Optimist som jeg er, prøvde jeg igjen, uten å egentlig vite hvordan man hopper på en line mens man står på den, og om det i det hele tatt er en god idé, tok jeg sjansen og prøvde igjen. Landa feil igjen. Syns jeg hørte et knekk i foten, igjen. Det siste regna jeg med var innbiling dog. Jeg klarte så vdt å gå hjem, men meg og mine medsammensvorne fastslo at jeg kunne hadde forslått meg og kom til å være stiv i foten dagen etter, men ikke no særlig mer. Jeg ble til og med kalt hypokonder. Jeg har aldri hatt en så jævlig natt i hele mitt liv. Har i grunn ikke hatt så mange forferdelige netter at det gjør noe. Lang historie kortere: jeg har nå gips på foten. På ubestemt tid-ish.

De første nettene gikk det greit nok, sånn bortsett fra smerter og plutselige rykninger i foten, men nå har foten begynt å få klaustrofobi og det er faen meg så irriterende. Jeg husker det samme skjedde sist jeg hadde knekt foten. Forskjellen da var at jeg ikke hadde vondt i foten og kunne derfor utøve vold mot gipsen som ga foten denne forbanna klaustrofobien. Rart det ikke ble hull i veggen. Men nå har jeg jo vondt, så nå kan jeg ikke bli sint, men må bare ligge halvveis i ro og finne en behagelig stilling for klubba. 

På dette bilde har foten min klaustrofobi. Jeg våknet av det.

Jeg må gjøre noe jeg i grunn aldri trodde jeg skulle gjøre. Helt ærlig så har jeg vel aldri tenkt over om jeg kom til å gjøre det eller ikke, det har liksom ikke vært noe dillemma. Jeg må stikke en sprøyte i meg selv hver dag. Flaks for meg så syns jeg sprøyter og stikk i kroppen er utrolig fasinerende. Jeg mener, det burde jo gjøre jævlig vondt å stikke nåler i seg, men så gjør det ikke det. Ikke når jeg stikker sjøl en gang. Ikke når jeg strirrer på nåla mens den går inn under huden og jeg prøver å kjenne etter så godt jeg kan om det gjør vondt, ikke da en gang gjør det vondt. I dag kjente jeg ikke stikket i det hele tatt, akkurat som om jeg var bedøvd eller følelsesløs eller bare jævlig barsk. Mest sannsynlig det siste.

 

Jeg fikk heldigvis velge farge på gipsen. Legen fåreslo blå eller rød siden det er 17. mai. Bare fordi hu nevnte 17.mai tok jeg lilla. Lilla passer fint til blomsterkjoler. Apropo blomsterkjoler, gipsen fikk også blomster på seg sånn at den kan matche tattisen min når jeg skal ligge og sole meg i parken. Så nå bør det bli bra solevær snart. Regn ekke noe for en krøpling, det kan jeg skrive under på.


Sånn er utsikten min altfor mange minutter/timer av dagen. Ferdig spist frokost/lunsj/kvelds, min trofaste vannflaske og ullsokkfot på bordet. Etter fem dager ble jeg lei den grå ullsokken, så nå strikker jeg ny. Den nye er litt stygg.

Siden jeg har veldig lite å gjøre om dagen tenkte jeg at det var lurt å lese litt fin kunnskap på nettet, så jeg kom over den fine og lærerike siden Livet blandt dyrene som hadde en tekst om "Kunsten å kjede seg". Perfekt. Jeg er nå mye klokere. Takk!

Også sydde jeg litt. Faktisk sydde jeg ferdig kjolen som gjorde meg flyforbanna for noen uker siden da jeg oppdaga at noen hadde sydd den altfor liten. Den er nå sydd passe. Passe stor, hjemmelaga og skeiv. Sånt liker man.

En veldig positiv sak med å være krøpling er at det endelig blir plass til alle skoene i skohylla vår. Det har i en lengre periode vært overfylt, selv om jeg har prøvd å kun ha de skoene jeg bruker mest i hylla og de andre på rommet. Jeg bruker veldig mange sko mest, har det vist seg. Men nå er det halvert, på ekte.

Praktisk info: når man kun bruker en fot blir denne foten veldig godt trent og sliten. For å avlaste denne foten, hvil skadet fot på krykke for å få en viss balanse når man gjør ting som å lage mat, pusse tenner eller lignende.

Etter litt øvelse blir man gjerne en jævel på å hinke og bære ting samtidig. Jeg har til og med klart å bære en full kopp med glodvarm kakao fra kjøkkenet til stua uten å søle. 


Innimellom alt det sykt spennende jeg får gjort i løpet av en dag blir det litt Hank Moody.

Til hvert måltid om jeg skal være ærlig. Og litt innimellom det også. Det blir veldig mye Hank Moody egentlig.

Og litt trening. Jeg får jo den bra venstreassen nå, mens høyre side forfaller sakte, men sikkert. Problemet med denne treningen og all aktivitet generelt er at jeg får veldig vondt i foten dagen etter.


Så vondt at jeg har tenkt "Fittesatan anarki kommando!" opptil flere ganger. Takk Jarle Klepp for det. 



Når jeg har en sånn vond dag, får jeg ikke gjort en dritt. Da er jeg jevnt sur på foten fordi den er vond når jeg er i fin form ellers og har lyst til å gjøre ting. Men plutselig gjorde jeg no konstruktivt. Mest fordi tærne mine er iskalde om dagen. Selv når jeg har på den kjipe grå ullsokken. Så jeg strikka en ny sokk. Ja, det sa jeg jo. Men se så fin blomst sokken har fått på seg. Jeg vil si jeg er over gjennomsnittet god på å strikke blomster. Det ser kanskje ut som at den mangler et blad, men det bare blåser litt. Den skal faktisk være sånn.

Og endelig har jeg fått gått igjennom Roskildes spilleliste, kryssa av på de banda jeg liker og hoppa over de teite. Det er mye rart, men mye fint også. Jeg ble for eksempel overraskende fnisete og glad da Hatebreeds Destroy everything kom. Hurra! Det er bare pittelitt igjen til Roskilde. 


Takk for meg.

Krøpling - Out!

Min drøm!

Min drøm er at jeg skal vinne 1 million kroner i lotto, så skal jeg dra til Los Angeles og besøke Leonardo DiCaprio. Da skal vi dra til Disney World der alle drømmer går i oppfyllelse. Der frir han til meg og jeg sier ja. Vi flytter sammen, selvfølgelig. Jeg blir filmstjerne og jeg og Leonardo spiller i mange filmer sammen og blir kjemperike.

 

Hilsen Ragnhild, 12 år.

 

 

Idésperre/skrivesperre

Har halvveis idé- og skrivesperre. Egentlig har jeg ikke det, det er bare det at idéene mine og det jeg skriver ut i fra de er rævva. Skikkelig rævva. Og det vil jeg ikke ha noe av. Det jeg skal skrive nå må være top notch. Noch. Hva heter det egentlig? Det skal være en helvetes bra tekst jeg skal lire ut av hjernen min, og den skal ikke være barnslig eller naiv sånn som nesten alt jeg skriver. Nei denne teksten skal vise at jeg er reflektert, moden og gud vet hva. Jeg er jo det, men det hender litt for ofte at det barnslige og naive sier shotgun. Dét er jo mye lettere å skrive, det bare flyter av gårde like fort som det er lett å lese. Mens disse seriøse tekstene sitter litt hardere fast i hjernebarken. For om jeg skal få de ned på papiret må jeg gjerne sortere at som foregår i topplokket, og det kan ta sin tid. Der oppe er ingenting systematisert, det fint ikke tematisert eller alfabetisk arkiv, alt er bare et helvetes stort virrvarr. Noen ganger vet jeg ikke hva som er der oppe før jeg skriver det ned, andre ganger må jeg vri og vende og lure og lokke før det kommer en forbanna setning ned på papiret. I dag er det sånn. Jeg har ti dager på meg å å få fingern ut og skrive denne teksten og jeg jobber best under press, så sånn sett ser det jo lovende ut. Men man vet jo aldri. Plutselig kan det være tørke i noen måneder for alt jeg vet. Det hadde vært nedtur.

For å være ærlig så  ikke teksten være særiøs, det er bare jeg som vil at den skal være det. At den skal være noe annet enn de andre, så jeg kan vise hva jeg kan. Jæla kjipt om jeg ikke klarer å få til det jeg liksom kan da. Så there you have it. Nå er det på tide å bli optimist. Jeg vet det går bra til sist.

 



Chicken says hi.

Jeg har sydd igjen

Mange ganger egentlig. Og jeg er dritflink. Det hadde ingen trodd, inkludert meg selv. Men joda, jeg har sydd tidenes fineste kjole. Ukjente fra fjern og nær har kommet bort til meg og fortalt meg hvor fin kjolen min er når jeg har brukt den ute blant folk. Det er kult, det. Og det kuleste, som sydamer verden over sikkert ikke vil like, av en eller annen grunn, er at jeg har sydd den på øyemål. Oh yes. For det er kjedelig å bruke målebånd hele tiden. Det tar så lang tid. Men jeg vettu, ruler sygata med øya. Og ja, jeg tillater meg å skryte uhemmet av den kjolen her. For ikke nok med at jeg laga den med dårlig tålmodighet og på øyemål, det var en frakk til å begynne med. En særdeles ulekker 80tallsfrakk med puter i skuldrene og altfor mange knappehull. Jeg hadde med andre ord ganske så begrensa mengder med stoff. This is how it went, bitches (har sett litt mye på en bad attitude-serie i det siste):

Sløyfer in the making

Åååå shit, hull i ryggen. For å fikse det kreves det tålmodighet og finspikkeri.



Eeeeller en sløyfe. Jeg lagde en sløyfe som gjemmer bort hullet. Det du ikke ser, fins ikke. Right?

Det er bare en veldig stor og pussig feil med denne kjolen. Hver forbanna gang jeg tar den på meg blir jeg vannrett. Ellers er den fin da.

Sjekk ryggen a. Flink, hæ?

 

På øyemål, hører du? Frakken ble til en snasen kjole på øyemål. Vær så god, skryt!

Kjære alle dere andre!

I dag så jeg endelig humoren i det. Det som før bare har irritert meg. Og ikke bare meg, men en haug av andre borgere i denne verden også. Noen ganger har det nesten ødelagt dagen min, noen ganger hadde jeg drept om blikk faktisk kunne drepe. Noen ganger er det rett før jeg roper ut "er du helt idiot?", men heldigvis lar jeg være, for jeg vet at det ikke hadde gjort saken bedre. Men i dag, endelig, så jeg humoren i det. Det var så deilig. Jeg lo nesten høyt. Jeg smilte overtydelig og samtidig litt medlidende.

Det jeg snakker om er selvfølgelig kollektivtrafikkens av- og påstigningskultur. Det mest naturlige og logiske er å vente til passasjerene har gått av før man selv går på. Og om det er stappfult og noen bak deg skal ut, jo da går du selv ut for å lage plass sånn at de som skal ut får plass til å gå ut uten å mose alle rundt seg, før du går inn igjen. En annen ting som forundrer meg er saueflokktendensen. Når det er stappfullt, typ sild i tønne i ståplassområdet ved dørene og nesten tomt i "svingen" av bussen/trikken. Da skulle man jo tro at noen ville ha flytta seg til den ledige plassen. 

Alle jeg har snakka med er helt enig i at det er slik det bør foregå. Men hvorfor i all verden foregår det aldri slik? Gang på gang presser folk seg inn på trikken før folk får gått ut og da tar det jo selvfølgelig dobbelt så lang tid før trikken kan kjøre videre enn hvis alle hadde venta til det var klart for å gå inn. 

I dag opplevde jeg to av disse pussige fenomenene da jeg tok trikken. Jeg stod i svingen og hadde godt med plass rundt meg. De som stod ved dørene kunne ikke røre seg en milimeter og inniblant de var det også pressa inn en barnevogn. Stakkars barn. Det stod en jente i utkanten av tønna, hun så seg stadig vekk bakover som om hun lurte på om hun skulle flytte seg til der jeg stod, men gjorde det ikke før det ble et ledig sete. Hun turte nesten ikke å flytte seg så personen på setet kunne få reise seg å gå ut. Det ville jo vært krise om hun gikk glipp av dette dyrebare setet. Trikken stoppa og en person eller to skulle ut. Sild i tønna stod ubevegelig. Ikke én person gikk ut av trikken for å lage plass til de som skulle ut. Neida de måtte presse seg gjennom så opptil flere fikk det ubehagelig trangt en liten stund. Disse to hendelsene gjorde at jeg stod og smilte halve trikketuren min. Etter halve trikketuren gikk jeg smilende av trikken, nesten leende, for å lage litt bedre plass til disse dumme sauene som ikke klarte å tenke selv. Jeg må ærlig innrømme at jeg faktisk lurte på hvordan det gikk med de da trikken kjørte videre. Om noen flytta seg til den ledige plassen jeg etterlot meg, eller om de ble stående i tønna. 

At vi er opplyste, moderne mennesker som kan kollektivtransport her i denne byen, det kan du banne på er feil. Bønder i byen er bedre. På de lyser det i det minste lang vei at de ikke har gjort det før og er redde for at trikken skal kjøre fra dem. Da er det greit. Men resten av byens borgere som reiser kollektivt hver dag, hva i alle dager er det de tenker? Jeg forstår det virkelig ikke. Kan noen av dere idioter som alltid skal inn på trikker før folk går ut, dere som ikke klarer å flytte dere til ledige plasser, sitter ytterst på setene når det innerste er ledig og ikke gir rom for at noen kan komme seg ut av trikken i det hele tatt, fortelle meg hvorfor dere gjør det? HVORFOR?

 

Heldigvis skjer det fine ting oppi all denne elendigheten også. Her en dag spurte trikkesjåføren om 15stykker kunne hjelpe han med å flytte en bil, sånn at vi slapp å bli stående der en halv evighet. Halve trikken gikk ut og var klare til å hjelpe. Og en annen dag ønska trikkesjåføren alle som gikk av på det ene stoppet en aldeles strålende dag videre. Så en ska itte klaga!

Les mer i arkivet » Desember 2013 » November 2013 » September 2013
hits